Kaninen min, Sandy Bob, døde for 6 uker siden. Okeey? Hvorfor skrive om en kanin som døde for lenge siden? Jo, fordi når jeg f. eks hører på høy musikk på kjøkkenet tenker jeg plutselig at jeg må dempe lyden fordi kaninen får vondt i ørene(ja, kaninen var i ett svært bur på kjøkkenet). Eller at når jeg kommer hjem fra skolen må jeg gå å si hei til henne og klemme litt.Det er merkelig hvordan det er.. En kanin har kansje 7 hjerneceller ellerno, men uansett kan man bli dritt glad i den for det.
Hun døde av epilepsi og alderdom, så det var ikke så trist. Eller, liksom, det var jo trist, men det hadde vært tristere om hun hadde blitt spist av en hund eller grevling ellernoe?
Sandy Bob! Rock on in bunnyheaven! Jeg kan fortsatt se for meg deg komme opp av plenen og være helt zombie mens du danser Th
riller dansen! Du var en jævla emo kanin som bare satt i ett hjørne med de svarte flekkene rundt øynene, men du er den beste kaninen noen noen gang kan ha, everrr.
riller dansen! Du var en jævla emo kanin som bare satt i ett hjørne med de svarte flekkene rundt øynene, men du er den beste kaninen noen noen gang kan ha, everrr.-Hun var en heldig kanin. De pleier jo egentlig bare å bli hivd på dynga.
Farfar på Sandys begravelse
2 kommentarer:
Dette er trist å høre, men fint å endelig få høre om en kanin som har personlighet! ikke bare tygger på et salatblad :)
Fortsett å blogge, jeg liker det.
Prinsesseræmtn,
Takk.. Du vet hun elsket deg.
XOXO,
joker
Legg inn en kommentar